Anmeldelse av Leos Lekeland 🫣 (som pappa)

Da var det min tur til å havne på Leos Lekeland en regntung søndag i Stavanger.

Sønnen min og kompisene spurte fint om jeg kunne være med på det omdiskuterte lekelandet, som i disse dager har fått massiv oppmerksomhet etter et «Pizza-sjokk» som VG så fint kalte det. Ifølge VG var det en pappa som mente at: Pizzaen så ut som et «flatt rundstykke med tomatpuré og skiver ost oppå» ...

La meg være ærlig. Leos Lekeland er sikkert veldig lett å lage noe morsomt på, skrive noe morsomt om, negativt om, et yndet mål for litt slakt og alt dette, men i dag tenkte jeg at jeg går inn med åpent sinn, så nøytral som en Leo-pappa med søndagshode kan være og skriver noen ord, helt uten filter. Grunnholdningen: Er det bra så er det bra. Er det dritt, så er det dritt. Det det er, det skriver jeg.

Lets go:

Det første som slår meg i det vi går inn i det fargerike lokalet er bokstavelig talt lyden. Og den slår meg HARDT. Se for deg femti barnehager og barneskoler som samles på et avgrenset område, slipper alle ungene løs og ber dem skrike så høyt som mulig og helst hele tiden. Til og med Formel-1-bilene FØR de endte opp med hybrid-maskiner hadde hatt problemer med å måle seg i bråk og lyd. Og tro meg, jeg har opplevd det også.

Rundt føttene mine løper barn i alle aldre med svette-bløtt hår og skriker og skråler mens svettedråpene skvetter i trynet mitt, på gulvet og på veggene.

Dette blir bratt, tenker jeg, men er fortsatt ved godt mot.

Hun som scanner oss inn er veldig hyggelig, smilende og høyst sannsynlig herdet for sykt høy lyd. Vi føler oss velkommen. Mens kidsa hopper inn i de potensielle bakteriebombene, hopper jeg inn i neste kø – som er like lang som et godstog for å få kjøpt meg en kopp kaffe. Dette blir også bratt, tenker jeg. Foran meg i køen sitter en liten primadonna (som muligens kommer rett fra VM i snue i hele trynet) i en barnevogn og skriker profesjonelt mens mammaen forsøker å snakke til det som sikkert er søsteren til primadonnaen som også skriker enormt. Heldigvis rykker jeg fort frem i køen og blir møtt av en ung høy stake som er genuint hyggelig, kjapp og PÅ jobb bak skranken. Altså ingenting negativt å si om fjesene som jobber i lekelandet. Heller motsatt.

Jeg vandrer sakte bort til bakrus-avdelingen for voksne, og finner et ledig bord. Vaskepatruljen har ikke vært innom bordet på en stund, for å si det mildt, men jeg bryr meg faktisk ikke. Jeg skal drikke kaffe og holde ut. Thats it.

Rundt meg sitter synlig frustrerte voksne som enten var på livet i går, eller som ikke nødvendigvis har gledet seg til besøket. Det lyser av dem. Det er vanskelig å forklare, men de ser noe olme ut, og jeg tipper de smilte mye mer dagen før. Men nå handler ikke et lekeland-besøk om oss voksne, det handler faktisk 100% om barna. Og det var nettopp det som gjorde at jeg undret meg litt over han pizza-sjokk-faren. Han slaktet pizzaen, offentlig og i VG, mens poden hans – som lekelandet faktisk er laget for, spiste pizzaen og likte den (!) Sitat faren hans. Så der ramlet jeg litt av den kritikken.

Og tiden går sakte. 🐢

Rundt meg skrikes og gråtes det. Barn i alle varianter løper rundt med dryppende smittesnue, rødsprengt ansikt og tårer som spretter ut av øynene. Noen har fått et kne i ansiktet, andre finner ikke mamma, pappa, morfar eller seg selv, og en liten mini fikk helt panikk da han ble inneklemt av noen megastore baller i en binge. Med andre ord er alt som det skal være. Kaos, lyd, lukter og det som verre er.

Jeg holder meg fast og holder ut. Magen lager plutselig et par brøl, men jeg tenker at det er ikke på Leos Lekeland jeg tar maten i dag. Så skriker magen igjen, og fortsatt sier alt inni meg nei til Leo-mat. Så kommer jeg på pappaen med pizza-sjokket. Kanskje jeg skal ta meg en matbit? Kaste meg inn i det med livet som innsats? Er maten så kritisk som pizza-sjokk-duden sa? Jeg hopper i det og stiller meg IGJEN i monsterkøen. De har ikke pizza-sjokk-pizzaen på menyen, så jeg går for en kyllingburger. Ingen frites & slikt. Kun burgeren og en smoothie. For de har faktisk smoothie der. Igjen hyggelig service, og jeg får en sånn gigantisk blå ristefaen som skal fortelle meg når burgeren er klar. Jeg setter meg i bakrus-avdelingen og venter. Først kommer det et lysshow fra ristedingsen som minner om en UFO fra en påkostet Hollywood-film, og så begynner den å riste så heftig at til og med dama på nabobordet begynner å skli av stolen. Det er for øvrig første gang jeg ser henne smile.

Jeg henter burgeren og setter tennene mine i den. Da blir det hamburger-sjokk og jeg vurderer å ringe VG på direkten. For den smaker helt OK. Den er OK varm, ser OK ut, OK på smak, ikke for stor – ikke for liten og helt innafor. Den er OK. Jeg må være ærlig. Og jeg går heller ikke inn på Leos Lekeland og forventer at Kjartan Skjelde, Hellstrøm og Svein Erik Renaa er på kjøkkenet og spreller rundt med urter og spiselige blomster fra Brimse Gård. Dette er ikke Leos Brasserie. Det er et lekeland. Med lukt og lyder. Det er hva det er, og jeg tar det for det det er. Faktisk.

Er det rent på Leos Lekeland? Nei. Det er ikke rent på Leos Lekeland. Ikke om man ser etter, har lyst at det ikke skal være rent og alt dette, men ungene har det skamgøy og det er jo søren meg derfor vi er der. Men la oss likevel kalle en spade for en gravemaskin, som Ole Evenrud så fint sa det en gang: Det er småekkelt på Leos Lekeland. Det bugner av barn som drypper av svette, snue og høyst sannsynlig mye verre ting. Det er bleieskift på gulv, slaps på gulvet, gul veske på gulvet på toalettet og mye mer. Kan vaskepatruljen steppe opp? Ja! Det kan de. Og det må de.

Men jeg har sett dette på fine og alt for dyre vannland i det store utlandet også. Man vandrer barføtt på en seng av slaps fra urin og klorvann på gulvene, piss på gulvet på toalettene og hei hvor det går. Der det er barn, grapses det. Da er likevel kunsten at vaskeballetten på stedet må holde tritt med grapseriet. Hvorfor kan akkurat det være så vanskelig?

Hopping, klatring, god gang i sklier, skriking, hyling, gråting og snuing og alt dette går mot slutten. Sønn og venner får en slush på vei ut av desibel-maskinen. Vi setter oss i bilen og merkelig nok er både barn og voksen ganske så fornøyd. Jeg har opplevd god service (!) hyggelig personale (!) enormt fornøyde barn (!) og en helt OK kyllingburger. Som han pizza-sjokk-pappaen har jeg også litt sjokk. Nemlig at det ikke var så verst dette. Det er hva det er, man må ta det for det det er, og det er jo en smule kult at noen faktisk gidder å lage en søndagsåpen barnehage og barneskole for ungene våre.

Det eneste jeg savner er en stillesone for voksne, lik den de har på flytoget. En lydtett boks der voksne kan få være vokse med vindu ut mot Jurassic Park og snuehagen. Men det er for mye forlangt, så det bruker jeg ikke et gram energi på.

Konklusjon: Terningkast: OK