Eg har tenkt mye på hvorfor vi pappaer så ofte setter oss selv nederst på lista.
Det er nesten komisk, egentlig. Eg og Kjetil Jansrud har diskutert dette ofte, og vi har ikke et veldig godt svar, men vi drodler rundt hvorfor og akkurat det er viktig å forstå;
Vi kan bruke hele kvelden på å bygge en hylle, montere en vogn, lete etter smokken som ingen egentlig vet om finnes lenger, eller stå opp fire ganger på natta for å få barnet tilbake i søvn.
Men når det kommer til oss selv?
Da blir det stille.
Og eg kjenner det i meg selv også. Hele tiden.
Det er ikke mangel på vilje. Det er ikke latskap.
Det er bare…livet og «hamsterhjulet».
Det som ruller på uten å spørre om det passer.
Men så skjer det noe innimellom, gjerne i en helt vanlig situasjon, som gjør at eg våkner litt.
For meg kom det en dag eg bar datteren min ut av barnehagen.
Ikke noe dramatisk. Bare en helt vanlig dag.
Men midt i alt det vanlige, merket eg at jeg var sliten. Ikke sånn småtrøtt, men tung, treg og litt grinete og lei.
Og hun, hun så bare på meg og lo.
Som om eg hadde alt i verden å gi.
Og det traff meg:
Eg vil være en pappa som orker. En pappa som har overskudd. En pappa som lever lenge og godt nok til å være der, sånn skikkelig der, gjennom alle kapitlene hennes. Innen et barn er ca 13 år har du tilbrakt ca 80% av all tid sammen med de. Det er en tankevekker.
Det var aldri treningen i seg selv som motiverte meg.
Det var det øyeblikket.
Ansiktet hennes, med den tilliten som små barn har.
Den som sier: «Du er min trygghet».
Den dagen bestemte eg meg for å slutte å vente på «bedre tid».
Den kommer ikke.
Den har aldri gjort det.
Det eneste som kommer er flere grunner til å utsette oss selv.
Så eg begynte smått. Litt bevegelse. Litt styrke. Litt tid til meg selv.
Ikke for å få sixpack, men for å få kraft.
For å være den pappaen eg ønsker å være.
Og eg lover deg:
Det skjer noe når pappaer begynner å ta vare på seg selv.
Ikke bare i kroppen, men i alt annet.
Vi blir roligere. Tydeligere. Tålmodigere.
Vi får mer plass i hodet.
Vi får mer å gi.
Og dette er grunnen til at eg og Kjetil bygde Sterk Pappa.
Ikke som et treningsprogram.
Men som et fellesskap hvor vi fant motivasjon og som et sted der pappaer kan få tilbake troen på seg selv, styrken i kroppen og den følelsen av: «Eg har mer å gi».
Så hvis ingen har sagt det til deg på en stund, la meg være den som gjør det:
Du betyr enormt mye.
Du er viktigere enn du tror.
Og det er lov å prioritere deg selv, ikke fordi du skal se bedre ut, men fordi du fortjener å leve og ha det bedre.
Vi trenger ikke perfekte pappaer.26
Vi trenger tilstedeværende pappaer.
Pappaer som stiller opp, også for seg selv.
Det er det som skaper gode liv.
Det er det som skaper Sterke Pappaer <3
