Mor hadde fått seg en ny type - en mann som ikke bare slo med nevene.

Mor hadde fått seg en ny type, en mann som ikke bare slo med nevene, men også med blikk, ord og stillhet.

Han var svært voldelig mot mor. Og han var voldelig mot meg. Det var vanlig at han løftet meg etter ørene, andre ganger etter halsen. Jeg visste aldri hva som trigget det, et feil blikk, et feil ord, et pust for mye. Jeg gikk med høye skuldre, alltid klar for at noe plutselig kunne skje, enten fysisk eller psykisk.

Var mor full? Fikk hun juling? Han drakk sjelden selv. Han ville ha kontroll. Men mor drakk mer jo mer hun fikk juling. En ond sirkel.

Omsorg fantes ikke fra denne typen. Kom jeg hjem fordi noen hadde vært slemme på fotballbanen, fikk jeg beskjed: «Ta igjen.» Null empati. Ikke noe «går det bra?», ikke et klapp på skulderen. Bare iskaldt raseri forkledd som oppdragelse.

Jeg husker en gang vi var på katteutstilling. Jeg var 11–12 år. En gutt på min egen alder dyttet meg og sa noe frekt. Jeg slo tilbake, med flat hånd. Skjelvende. De gikk heldigvis videre, og jeg ble stående igjen, redd, men også forvirret.

Da vi satte oss i bilen, snudde mors type seg mot meg og sa: «Stolt av deg, Chris.» Det var første gangen jeg husker at han skrøt. Og det traff meg. Ikke fordi jeg hadde slått noen, men fordi det var første gang noen jeg trodde var en farsfigur, så meg, og sa at jeg var bra nok.

I dag ser jeg tilbake på det og forstår hvor feil alt var. Men også hvor sterkt et barn lengter etter bekreftelse. Selv fra den som gjør mest skade. Bak den sinte gutten på skolen var det bare en gutt som ønsket å bli holdt, ikke holdt fast.

Så vær nysgjerrig på hva som skjuler seg bak fasaden❤️