Nei, du er ikke badevakt, konfliktråd, underholdningssjef, servitør og akuttmottak. Du er forelder.

Linn Espeland skriver om hvor slitsomt det er for foreldre å passe på barna sine i sommerferien. Jeg tolker innlegget først og fremst som en utblåsning fra en utmattet småbarnsmamma. Som mamma til en treåring og en fire måneder gammel baby kan jeg ofte kjenne på den samme følelsen og behovet for å få det ut. Men innlegget fortjener likevel motsvar.

Når ble alt vi gjør en statlig yrkesgruppe?

Fordi når begynte vi å definere alle aktiviteter vi gjør med barna våre i form av ulike statlige yrkesgrupper? Dersom man pottetrener barnet sitt i sommerferien så gjør man ikke en oppgave som barnehagepedagoger «egentlig» skulle gjort.

Man er ikke badevakt fordi man må passe på barna sine som plasker i vannet. Dersom man må lære barnet sitt å ta imot en beskjed eller stå i kø for å få is i kiosken om sommeren, så er ikke det en pedagogisk svikt fra barnehagen.

Det er ikke slik at i «tre lovpålagte uker» må vi foreldre «brette opp ermene og gjøre hovedoppdragelsen». Vi har ansvar for hovedoppdragelsen 24/7. I sommeren får mange av oss bare mer tid med barna til å gjøre det. Til å overføre egne verdier, dele noen felles opplevelser og oppdra.

Og ja, det er slitsomme stunder. Og jeg tar meg selv i å hylle barnehageansatte for deres tålmodighet og pedagogiske evner støtt og stadig i løpet av ferien.

Ikke statlig systemsvikt at vi oppdrar barna våre

Men det er ikke statlig systemsvikt at vi foreldre må håndtere og oppdra barna våre i fellesferien. Det er veldig viktig med nok ressurser og flere pedagoger i barnehagene. Som politiker var jeg med på å foreslå og innføre bemanningsnorm og skjerpet pedagognorm i barnehagene, og jeg er bekymret over høyt sykefravær og mye vikarbruk flere steder.

Men jeg håper samtidig de ressursene og den kompetansen barnehagelærere har går til godt pedagogisk arbeid, til å stimulere språk, utforskning og skaperglede. Ikke til å overta det grunnleggende foreldreansvaret vi har.

Og det kan jo faktisk være at ansatte i skole og barnehage hadde hatt mer tid til pedagogikk dersom vi foreldre var klare over og tok vårt oppdrageransvar.

Det personlige ansvaret snus på hodet

Linn Espeland skriver at i sommerferien «er det vi som skal være barnehage, skole og hjem på én gang. Nå skal vi gjøre alt systemet ikke hadde tid, penger eller folk til å gjøre.» Da snur hun det personlige ansvaret vi har på hodet.

Velferdsstaten skal sikre oss grunnleggende trygghet og velferd, og særlig stille opp for de som trenger det mest. Men staten skal ikke fortrenge eller overta det personlige ansvaret vi har for oss selv og vår familie. Barn tilbringer veldig mye tid i barnehage og skole, og en god barnehage er avgjørende for å gi alle barn like muligheter.

Men det er fortsatt familien og vi foreldre som er fundamentet i barnas liv. Holdningen om at statlige institusjoner skal overta mer og mer ansvar for barnas fritid sprer seg veldig raskt.

Arbeiderpartiet går for eksempel nå til valg på å innføre obligatorisk heldagsskole i 1.–4. klasse, viske ut skillet mellom skoletid og skolefritid, og utvide obligatorisk skoletid til rundt kl. 15/16 for de yngste. Det er feil vei å gå.

Barn er barn – det går opp og ned

Det kan være lurt å huske på at barn ikke skal være «glade og harmoniske» gjennom hele ferien. Det er i hvert fall ikke mine. Barn er barn. Det går opp og ned.

I forgårs drasset jeg med meg begge barna innom kontoret på jobb. Babyen gulpet over en kollega, og treåringen ble bestukket med is og «Karsten og Petra» sesong 7. Men vi rakk heldigvis en tur innom lekeplassen i sollyset etterpå, og det ble en helt OK fin dag.

Vi foreldre er ikke «barnehage og skole». Vi er ikke faglærte pedagoger. Vi er bare mamma og pappa. Og la oss glede oss over at det er ingen yrkesgrupper som kan gjøre akkurat den jobben i barna våre sitt liv like godt som oss.

Du kan lese intervjuet og se kommentarene på Facebook.