Hva sier forskningen om delt bosted etter samlivsbrudd?

Når foreldre går fra hverandre, oppstår et vanskelig spørsmål: Hva slags bostedsordning fungerer best for barna? Er det delt bosted?

Når vi går gjennom forskningen som denne debatten bygger på, finner vi ikke ett svar som passer alle. Vi finner likevel et tydelig spenn.

Den danske psykologen Kristian Sandberg mener at mye av forskningen samlet sett peker mot likeverdig tidsdeling mellom foreldrene. Samtidig mener forskere ved VIVE og Folkehelseinstituttet at det ikke finnes tilstrekkelig grunnlag for å slå fast at én ordning er best for alle barn.

Det sikreste vi kan si, er at relasjoner, konflikt og barnets konkrete situasjon betyr svært mye. (Sandberg, 2023; Ottosen mfl., 2018; Johansen mfl., 2022)

Et forskningsfelt som fortsatt er delt

Vi ser raskt at dette er et felt der forskerne er uenige. Kristian Sandberg, som er psykolog og forsker ved Aarhus Universitet, har i en oversiktsartikkel gått gjennom dansk lovgivning og forskning om skilsmissebarn.

Hans hovedpoeng er at mye av dokumentasjonen peker mot at barn generelt trives best når de kan ha en likeverdig ordning med begge foreldre, typisk i en 7–7-løsning der barnet bor en uke hos hver. Samtidig mener han at dansk praksis og danske retningslinjer har vært mer skeptiske til delt bosted enn forskningsgrunnlaget tilsier. (Sandberg, 2023)

Når vi leser Sandbergs artikkel, ser vi også at han legger stor vekt på farens plass etter bruddet. Han beskriver hvordan fedres omsorgsrolle i samfunnet generelt har økt kraftig over tid, mens samværet med barna etter samlivsbrudd i mange tilfeller fortsatt blir langt skjevere fordelt.

Poenget hans er derfor ikke bare at likedeling kan være godt for barn, men også at dagens ordninger ofte gir barna mindre kontakt med far enn det barnas hverdag før bruddet skulle tilsi. (Sandberg, 2023)

Hva de svenske studiene peker mot

Når vi går videre til de svenske studiene som trekkes fram i debatten, ser vi hvorfor Sandberg mener pilen peker mot delt bosted.

En svensk studie av rundt 5000 barn i alderen 10 til 18 år fant at barn med delt bosted på mange områder hadde levekår som lignet dem hos barn som bodde med to foreldre i samme husholdning. Flere utfall var dårligere for barn som bodde hos én forelder. Det gjaldt særlig økonomiske og materielle forhold, relasjoner til foreldre og helseutfall, mens det var færre forskjeller når det gjaldt skoleforhold. (Fransson mfl., 2018a)

Et annet svensk funn går i samme retning. I en studie av førskolebarn fant forskerne at barn i delt bosted hadde færre psykiske symptomer enn barn som bodde mest eller bare hos én forelder etter bruddet.

Samtidig er det viktig å merke seg at også denne typen studier er observasjonsstudier. De sier noe viktig om mønstre i dataene, men de avgjør ikke alene hva som er årsak og hva som er konsekvens. (Bergström mfl., 2018)

Det samme forsiktige forbeholdet finner vi i en svensk oversiktsartikkel fra 2018. Der oppsummerer forskerne at barn i delt bosted rapporterer bedre trivsel og psykisk helse enn barn som bor mest eller bare hos én forelder, og at svenske studier ikke har funnet at barns helse er dårligere i delt bosted fra treårsalderen og oppover.

Men forskerne sier også tydelig at de eksisterende studiene ikke kan fortelle oss sikkert hvilke mekanismer som ligger bak, og at seleksjonseffekter er plausible. Med andre ord: Det kan være at noen familier allerede har bedre forutsetninger for å få en likedelingsordning til å fungere. (Fransson, Hjern og Bergström, 2018b)

Hvorfor andre forskere er mer skeptiske

Vi mener likevel det blir for enkelt å stanse der. Originalkildene viser også hvorfor flere forskere advarer mot å trekke for bastante konklusjoner.

VIVEs store rapport om barn og unges velferd og trivsel i Danmark fra 2018 viser at deleordninger har blitt mer populære blant skilsmissefamilier. Men den samme rapporten oppsummerer at det ikke er grunnlag for å si at barn med deleordninger trives bedre enn andre skilsmissebarn når en tar hensyn til barnets familiebakgrunn.

I Sandbergs egen gjengivelse av denne forskningen heter det mer spesifikt at den positive sammenhengen forsvinner når det kontrolleres for forhold som foreldrenes samarbeid og foreldre–barn-relasjoner. (Ottosen mfl., 2018; Sandberg, 2023)

Den norske systematiske oversikten fra Folkehelseinstituttet trekker en tilsvarende forsiktig konklusjon. Vi kan ikke, på grunnlag av dagens kunnskap, slå fast at én samværs- eller bostedsordning gir bedre trivsel, bedre psykisk helse eller bedre relasjoner enn en annen.

Det FHI derimot peker på, er at relasjoner i familien, kommunikasjon og konflikter mellom foreldrene kan være minst like viktige som ordningen i seg selv. For oss er dette et sentralt korrektiv i en debatt som lett blir for skråsikker. (Johansen mfl., 2022)

Det er også i tråd med forskerkommentarene som ble gjengitt i forskning.no-artikkelen. Seniorforsker Mai Heide Ottosen ved VIVE mener at selve samværsordningen i seg selv ikke ser ut til å være avgjørende for trivselen.

Postdoktor Pernelle Rose Hansen ved Roskilde Universitet mener på sin side at feltet er grunnleggende splittet, og at det ikke finnes grunnlag for å si at like deleordninger er best for alle barn. Hun peker samtidig på at familieformer og omsorgspraksiser er i endring, noe som også kan påvirke hvordan slike ordninger fungerer i praksis. (Forskning.no, 2024)

Hva barna selv ser ut til å ønske

Vi synes også det er viktig å løfte fram hva barn selv gir uttrykk for. I den danske rapporten Delebørn i tal finner vi at mange barn i samværsordninger uten likedeling ønsket mer tid med far.

På 11-årstrinnet gjaldt dette rundt fire av ti barn i flere av ordningene uten deleordning. Blant 15-åringer var andelen 33 til 42 prosent i ordninger med begrenset eller intet samvær, mens andelen var langt lavere i deleordninger.

Dette betyr ikke i seg selv at 50/50 alltid er best, men det tyder på at omfanget av kontakten med far er viktig for mange barn. (Ottosen og Stage, 2012)

Hva dette betyr i Norge

I Norge er det også viktig å rydde i begrepene. Bufdir understreker at delt fast bosted ikke betyr at barnet må bo like mye hos hver av foreldrene. Hvor mye tid barnet skal tilbringe med hver, må vurderes ut fra hva som er best for det enkelte barnet.

Samtidig viser SSB at delt bosted har blitt langt vanligere enn før. I 2020 hadde 43 prosent av foreldrene som tidligere hadde bodd sammen, delt bosted for barnet, opp fra 25 prosent i 2012. Andelen barn som bor fast med mor var 49 prosent, og 7 prosent bodde hos far. Foreldre med høyere utdanning valgte oftere delt bosted enn foreldre med lavere utdanning. (Bufdir; SSB, 2022)

For oss betyr dette at vi må være varsomme med å oversette forskning direkte til politikk uten å ta høyde for hvordan ordningene faktisk ser ut i virkeligheten. En juridisk kategori og en levd hverdagsordning er ikke alltid det samme.

Barn kan ha delt fast bosted uten å bo 50/50, og barn kan ha mye eller lite samvær innenfor ordninger som på papiret ser ganske like ut. Derfor er det klokt å holde fast ved barnets konkrete situasjon, ikke bare modellnavnet. (Bufdir; Sandberg, 2023)

Det mest forsvarlige vi kan konkludere med

Når vi skal oppsummere forskningen redelig, mener vi at det er for sterkt å si at forskningen endelig har avgjort at én ordning er best for alle skilsmissebarn. Men vi mener også at det er for svakt å si at bostedsordningen ikke betyr noe.

Det kildene samlet sett peker mot, er at omfattende og forutsigbar kontakt med begge foreldre kan henge sammen med gode utfall for mange barn, særlig når samarbeidet fungerer og konfliktnivået ikke er høyt.

Samtidig finnes det gode grunner til å vurdere hver familie for seg, fordi konflikt, avstand mellom hjemmene, fleksibilitet, barnets alder og kvaliteten i relasjonene kan endre hvordan en ordning faktisk virker i hverdagen. (Sandberg, 2023; Fransson mfl., 2018a; Bergström mfl., 2018; Johansen mfl., 2022)

Det mest nøkterne rådet: Barn bør ha reell plass hos begge foreldrene når forholdene ligger til rette for det, men ingen ordning bør løftes fram som universalløsning uten at vi samtidig spør hvordan akkurat dette barnet lever, hvordan foreldrene samarbeider, og hva barnet selv gir uttrykk for at det trenger. (Bufdir; Ottosen og Stage, 2012; Johansen mfl., 2022)