Når barnemor tar fra deg barnet ditt

Det er jo ingen som bare gjør det, tenker du sikkert nå. Det er mange som gjør dette, skal jeg fortelle deg. Sykt, ikke sant? Men slik er det, når en voksenperson setter sine egne behov først.

En slik mamma har nemlig ikke evnen til å se at hun straffer og ødelegger sitt eget barn. Fordi hun er syk. Ja, du leste helt rett.

En mamma som er sint og bitter på barnefar. Som er drevet av sjalusi, makt og markeringsbehov. Det er disse mødrene jeg snakker om. Det finnes også slike fedre, men nå velger jeg å sette fokus på mor. Fordi jeg vil, og fordi jeg kan.

En utfordring til deg som leser

Så du, kjære barnemor som leser dette, jeg utfordrer deg til å lese videre. Dere slipper så utrolig billig unna, skjønner du, da dette som oftest ikke får noe særlig fokus. Iallfall ikke i media og i rettssystemet.

Dette prøver jeg å gjøre noe med, og jeg kommer aldri til å gi meg. Vet du hvorfor? For barnet ditt sin del. Noen må snakke høyt for disse barna, denne «noen» er meg. Nok en gang fordi jeg vil, og fordi jeg kan.

Så hvis du er en av de mødrene som blir sint, opprørt eller føler deg truffet av teksten her, da er innlegget her spesielt til deg.

Jeg forstår godt at barnefedre er livredde for å sette offentligheten på dette. Det er fordi disse mødrene vrir og vender på alt som blir sagt, de bruker alt imot deg, og er kun opptatt av å sverte deg som pappa.

Du kjemper og kjemper, men stanger bare i veggen. Du kjemper en kamp du ikke kan vinne. Du får ikke engang møte barnet ditt. Og du har aldri gjort noe galt mot ditt eget barn. Jeg tror deg. For jeg vet at vi har utrolig mange tilfeller som dette, der far helt ufortjent blir fratatt barna sine.

Hvilke løgner legger du på barna?

Det jeg lurer på? Jeg lurer på hvor grove løgner dere egentlig legger på barna deres, om barnefar? Om hvorfor pappa ikke ringer, kommer på besøk osv?

Er du kvinne nok til å fortelle barnet ditt at det er du som har tatt dette valget? At det faktisk er du som holder barnefar unna? Nei, det vet jeg at du ikke har. Det er du alt for feig til. Du skylder på far, og kommer med enda flere løgner… om hvor forferdelig barnefar er.

Og slik snakker du til alle, om din egen barnefar. Han du én gang valgte å bære fram dette barnet med, som du var så inderlig glad i. Skremmende hvor fort meningene dine snudde, sant?

Du tar en helomvending på vegne av barnet ditt, og fratar din egen unge muligheten til å få ha en pappa? Sitt eget kjøtt og blod, og en fantastisk familie! Alt dette mister barnet ditt… pga. dine egoistiske valg og behov. Du burde skamme deg.

Hvordan skal du forklare det senere?

Hvordan har du tenkt å forklare dette når barnet ditt blir stort nok til å sette deg til veggs? Én ting er at du ødelegger barnet ditt, for det gjør du faktisk. Men hvem er du til å ta slike alvorlige avgjørelser for deres felles barn?

For dere er to som lager et barn, du har ikke enerett som mor. Jeg forstår godt at du kanskje tror det, da rettssystemet gjør det veldig enkelt for deg å drive på slik. Og har du makt og penger nok, så kommer du lengst. Som barnemor har du iallfall makten. Eller hvis løgnene dine er gjennomtenkte og alvorlige nok, vel å merke.

Men denne maktkampen ødelegger framtida til barnet ditt. Du som mor, skjønner du hva jeg snakker om nå? Nei, jeg tenkte meg det. For dere kommer aldri til å forstå det. Fordi det er noe som mangler, i sjela di og i hjertet ditt.

Min egen historie

Så til dere fedre som sitter i denne situasjonen, dette er til dere. Jeg hadde en slik mor, i 28 år. Jeg ble fratatt muligheten til å ha en pappa… fordi det passet moren min best.

Og jeg hadde en stefar i mange år, som jeg alltid kalte pappa. Jeg trodde han var min biologiske far frem til jeg var 7 år. Da fikk jeg plutselig nyheten om at jeg hadde en annen pappa, men jeg fikk ikke møte han.

Hver eneste gang mamma og stefaren min kranglet, snudde hun han også imot meg. Hun ga meg helt ville historier, en drøss med løgner og var kun opptatt av å sverte min stefar. Akkurat slik som hun gjorde med min biologiske pappa.

Hvorfor ville hun vende meg mot han? Fordi det passet hennes narrativ best. Dette pågikk i alle år.

Jeg fikk endelig møte min biologiske pappa da jeg var 12 år, etter at jeg hadde mast uendelig mange ganger siden jeg var 7 år, noe som gjorde livet mitt komplett. Da falt den siste brikken på plass. Han var jo fantastisk? Så kjærlig, morsom, kul og trygg.

Men det ble dessverre med det ene møtet, jeg fikk ikke møte han flere ganger. Så tok han livet sitt. Han hang seg selv. Drastisk skrevet? Ja. Men det er jo den brutale sannheten.

Min mor drev med rus, og jeg hadde blitt flyttet på barnehjem. Da jeg var 14–15 år, begynte jeg å tenke selv. Jeg forsto mer, og jeg så mer. Jeg husker at jeg kuttet kontakten med min mor over natten, fordi jeg var så sint på henne.

Og jeg innså alt som hadde skjedd, alt hun hadde sagt og hva som egentlig var sannheten. Alt bare kom over meg som et sjokk, som en storm i fleisen der jeg innså det ene etter det andre. Den gangen mistet mammaen min barnet sitt for godt.

Jeg klarte ikke å tilgi henne da jeg innså sannheten om alt, og alt hun hadde tatt fra meg. Så jeg valgte et liv uten henne. Hun hadde jo valgt bort den viktigste personen i mitt liv, uten mitt samtykke. Pappaen min.

En dag møter du veggen

Så vær forsiktig, kjære mødre, en dag møter du veggen og sannheten stormer inn døren din. Da sitter du der uten å ha mulighet til å forklare deg engang.

Og noe av det vanskeligste av alt… tror du jeg hadde det godt inni meg? Tror du den avgjørelsen var lett for meg å ta, å velge bort min egen mamma? Tenk så vondt jeg hadde det i alle disse årene i etterkant og videre inn i voksenlivet, fordi jeg endte opp med dette valget? Men den situasjonen var det hun som mor som satte meg i.

Alt i alt er dette meget ødeleggende for et barn. Alle barn har rett på pappaen sin, det er ikke opp til deg å avgjøre dette som mor. Du har feilet FULLSTENDIG hvis du tror at dette er opp til deg.

Jeg forstår at det er tilfeller der far kan være til skade for barnet osv., men det er ikke disse tilfellene jeg snakker om nå. Jeg snakker om de fedrene som er et sunt forbilde og en god forelder, som vil stille opp og være der for barnet sitt. Men som blir stoppet fordi de har barn med noen som kun tenker på seg selv.

Som er drevet av sjalusi og bitterhet, kanskje fordi ting ikke gikk som du ville. Men du kan ikke tvinge en mann til å holde ut med deg, og ta fra han et barn fordi han ikke vil være sammen med deg lenger. Den du straffer aller mest, er ditt eget barn.

Kjære pappa der ute – aldri gi deg

Men en slik mor vil aldri se dette… de mangler noe dessverre. Så kjære pappa der ute, ALDRI gi deg. Hold ut. Det kan ikke ta lang tid før det kommer endringer i rettssystemet vårt, for dette kan ikke fortsette.

Åpne øynene deres, så flere barn slipper å oppleve dette maktspillet, der barna blir revet i fillebiter dere imellom – det ødelegger barnet ditt. Ikke glem at du må svare for deg når barnet blir stort nok.

Noen må ta oppgaven med å belyse dette, da systemet gjør svært lite for å hjelpe de utelatte foreldrene der ute, samt barna deres. Hvorfor er det en selvfølge at barnet automatisk blir plassert hos mor ved samlivsbrudd? Hvorfor er ikke 50/50 en automatisk selvfølge i rettssystemet?

Vi er så opptatte av likestilling den ene veien, men vi skal ha i pose og sekk den andre veien? Og jeg tør ikke engang å gå inn på temaet om menns psykiske helse.

Menns psykiske helse

At vi mister så mange menn til selvmord hvert år, men ingen skjønner hvorfor. Har dere tenkt over hvor mange selvmord som faktisk kan omhandle samværsabotasje og det faktum at man mister sitt eget barn? Har dere statistikk på det?

Og hvem tar seg av alle de fedrene som ikke har en eneste rettighet i rettssalen og kjemper forgjeves fordi mor automatisk blir hørt, uavhengig av bevis? Det er jo ingen her til å plukke dem opp.

Imens bekymrer politikerne seg over at selvmord hos menn øker. Er det rart? Menns psykiske helse er det siste på prioriteringslisten, det ser man klart og tydelig. Og man kan jo undre seg grønn over hvorfor menn og fedre har så få og ulike rettigheter når det kommer til samlivsbrudd og barnefordeling. For likestilling, det er det i alle fall ikke.

Artikkelen ble hentet fra Facebook-siden til Lotte. Vi har fått tillatelse til å legge ut innlegget.