Krabbefasen og separasjonsangst: Overlevelsesguiden for den «klengete» alderen

Du trodde den lille, myke babyen som lå rolig på matta var krevende.

Spol frem til 8-9 måneders alder.

Plutselig har sjefen lært seg å åle, krabbe og dra seg opp etter møblene. Og enda verre: De har innsett at du faktisk kan forlate rommet.

Velkommen til en ekstremt intens fase.

Gulvet er lava (Barnesikring 2.0)

Det skjer over natta. Den ene dagen ligger de der de ble lagt. Den neste dagen finner du dem tyggende på en skjøteledning bak TV-benken.

Nå må hele huset scannes med «action-first» militær presisjon.

Sikre stikkontakter. Fjern alt av planter som står på gulvet. Sett lokk på hundeskåla.

Du kommer ikke til å klare å fotfølge dem hvert eneste sekund, så du må gjøre stua til en frisone der de faktisk kan ramle og utforske uten at det er livsfarlig.

Senge-gymnastikken

Dette er fasen som driver småbarnsforeldre til vanvidd om natten.

Når ungen endelig knekker koden med å reise seg opp, vil de øve på det hele tiden. Også klokken 03:15 i senga si.

Du går inn, legger dem ned, brer over dynen, og sier god natt. Før du har rukket å lukke døren, står de oppreist og gliser til deg i mørket.

Ikke lag et spill ut av det.

Gå inn, legg dem rolig ned uten å si et ord, og gå ut. Igjen og igjen. Hvis du begynner å diskutere eller bli irritert, har de fått oppmerksomheten de var ute etter. Vær verdens kjedeligste robot.

Du er verdens skumleste person (når du går)

Separasjonsangsten slår inn for fullt i denne alderen.

Du kan ikke engang gå på toalettet uten at det høres ut som noen blir flådd levende på den andre siden av døra. De henger i buksebeinet ditt som en klegg.

Ikke snik deg ut av rommet. Det gjør dem bare enda mer utrygge.

Si ifra med en blid og rolig stemme: «Nå går pappa på badet, jeg kommer snart tilbake.» La døra stå på gløtt, og prat til dem mens du er borte.

Det er utmattende, men det lærer dem at selv om du forsvinner ut av syne, betyr det ikke at du er borte for alltid.