Jeg ble FAU-representant – og så begynte diskusjonen om rosiner

Det finnes få øyeblikk som skaper mer stillhet enn når FAU skal velges på et foreldremøte. Foreldremøtet er egentlig ferdig, og alle har begynt å tenke på middag, Netflix eller hvor fort de kan komme seg hjem. Meeen, så kommer det alle (eller 99 %) frykter.

«Ja, da gjenstår det bare å velge FAU-representanter.»

Plutselig skjer det noe fascinerende med oss voksne mennesker. Ingen ser opp. Det er som om hele rommet har øvd på dette. Folk studerer gulvet som om de har mistet en kontaktlinse. Noen blar intenst i papirer de allerede har lest tre ganger. Andre blir plutselig veldig opptatt av kaffekoppen. En forelder bruker overraskende lang tid på å kle på ungen, som om barnet skal sendes på ekspedisjon til Nordpolen. Hadde det vært en OL-gren i å unngå øyekontakt, hadde foreldremøter vært kvalifisering.

De ansatte smiler litt anstrengt. «Er det noen som kan tenke seg å melde seg?» Stillhet. Så kommer den klassiske oppfølgingen: «Det er egentlig ikke så mye arbeid...» Den setningen har vi hørt før, og ingen tror helt på den.

Det blir så litt mer informasjon om hvor viktig FAU er, og at det er fint å bli med nå som barna er på småbarnsavdelingen, for det er MYE mer jobb når de blir eldre. Jeg kjenner blikkene begynner å lande på meg. De fleste rundt bordet snakker engelsk, så litt satt på spissen tenker jeg at de kanskje ikke helt har fått med seg at dette faktisk er en rekrutteringsprosess.

Så etter litt vennlig press sier jeg: «Jaja, eg kan vel.» FLOTT, Christian. Dermed var det avgjort. Vel hjem, så løper alle ut døra. Jeg var plutselig blitt FAU-representant. Den eneste mannen. Jeg ringer kona på vei hjem og sier: «Det er derfor jeg er imot å gå på foreldremøter, styremøter og alt annet. Det er en overhengende fare for å bli viklet inn i noe man ikke kommer seg ut av.»

Men nå var jeg altså blitt en FAU-mann. Jeg var kommet inn i en gjeng med Representanter med stor R. Dere vet typen: de som blir gjenvalgt år etter år. De som sitter i FAU, i styret i sameiet, er tillitsvalgte på jobb, arrangerer loppemarked, leder dugnader, er reiseledere på håndballcup og sannsynligvis kunne organisert en evakuering av et lite tettsted før lunsj.

Så kom første FAU-møte

Agendaen startet veldig bra. Viktige saker som trafikksikkerhet. Overgangsfelt. Trygghet for barna.

Så tok møtet en vending jeg ikke helt hadde sett komme. Rosiner 👀 En overraskende lang diskusjon om rosiner, og hvor uheldige disse var for små barn. Etter et par timer frem og tilbake rundt rosiner, gikk vi over på noe enda mer alvorlig: skinkeost på tube.

Jeg satt mest og nikket alvorlig, samtidig som jeg prøvde å finne ut om dette faktisk var en ekte diskusjon, eller om noen testet den nye FAU-representanten. Innerst inne hadde jeg lyst til å si: «Det finnes sikkert en vegansk, økologisk barnehage der alle går i gensere strikket av ull fra egne sauer.» Men jeg valgte diplomati.

Jeg nøyde meg med å si at rosiner og skinkeost fungerer helt fint hjemme hos oss, og derfor kan fungere helt fint i barnehagen også. Man trenger tross alt ikke spise 43 esker rosiner om dagen og avslutte kvelden med tre tuber skinkeost før leggetid.

Jeg er ikke FAU-materiale

Etter denne kvelden innså jeg igjen det jeg egentlig visste. Jeg er ikke FAU-materiale, eller reiselederen. Jeg er ikke styrelederen, eller personen som setter ned en arbeidsgruppe for å se nærmere på en undergruppe. Jeg er ikke han som elsker møteinnkallinger og får energi av å se ordet «agenda» i kalenderen.

Jeg er typen som helst liker å gli litt under radaren. Når noen sier ordet dugnad, begynner jeg automatisk å tenke på hvordan jeg kan unngå det. Ikke bare på grunn av arbeidsoppgavene, men mest på grunn av den tørre minglingen. Og hvis jeg skal være helt ærlig, så liker jeg å bidra, men aller helst når bidraget kan vippses.

Hvis FAU hadde sendt ut en melding med teksten: «Slipp å bake 60 muffins til sommeravslutningen. Vipps 500 kroner», så hadde jeg sannsynligvis svart raskere enn banken godkjenner en kortbetaling.

En liten hyllest

Noen mennesker er rett og slett skapt for disse vervene. De elsker å organisere sommerfester, koordinere dugnader, finne sponsorer og få ting til å skje. Og heldigvis for oss finnes de. For hvis alle hadde vært som meg, hadde første dugnad blitt utsatt fordi ingen fant nøkkelen til boden, og ingen hadde egentlig hatt lyst til å lete.

Så dette er egentlig en liten hyllest til alle dere som rekker opp hånda når resten av oss plutselig blir veldig opptatt av gulvet. Dere gjør en viktig jobb. Ja, noen kan bli litt ivrige innimellom, og det skal vi tåle å le litt av. Men sannheten er at vi trenger dere. For alternativet er at det kommer inn flere som meg, og da blir første sak på agendaen fort: «Er det egentlig nødvendig med flere møter?»